51 ss. Den russiske grunnloven forkynner en borgeres rett til ikke å vitne mot seg selv, så vel som sin ektefelle, nære slektninger. Listen over sistnevnte er etablert ved føderal lov. Vurdere videre art. 51 av den russiske føderasjonens grunnlov med kommentarer. 
Relevansen av saken
I den praktiske anvendelsen av del 1 av art. 51 i Grunnloven oppstår det en rekke problemer. Under etterforskningen av forbrytelser og deres etterfølgende behandling i retten ble det ikke utviklet en utvetydig løsning på de nye spørsmålene. I denne forbindelse er det i noen tilfeller en betydelig krenkelse av borgernes interesser og rettigheter. I andre situasjoner er bevis anerkjent som ikke-antagelig, og det er grunnen til at materialene blir returnert for videre undersøkelse. Det er her verdt å merke seg at avgjørelsen fra Forsvarets plenum vedtatt 31. oktober 1995 ikke avklarte de fleste spørsmålene som oppsto.
Problemet med fagkomposisjon
Først av alt, når man vurderer del 1 av Art. 51 i den russiske føderasjonens grunnlov er det nødvendig å etablere personer som bør avklare innholdet i denne artikkelen. Fakta er at normen fastsetter folks felles rett til ikke å vitne mot sine kjære, ektefeller / ektefeller og seg selv. Lovgiveren i art. 51 begrepet "ingen er forpliktet" brukes til å gi relevant bevis. Spesifikke enheter er imidlertid ikke navngitt. De prosessuelle grenene der det er mulig å utøve loven, kalles ikke. 
Straffesak
Dra nytte av 51 ss. Konstitusjoner er først og fremst vitner. I publikasjoner som forklarte grunnloven, ble det hevdet at prinsippet om vitneimmunitet ble introdusert i straffeprosesser. Hans rett til å nekte å vitne strekker seg også til offeret. Dette skyldes det faktum at lovgivningen formulerer enhetlige regler for avhør av dem. Sammen med dette ble det understreket at for å tydeliggjøre 51 art. den mistenkte og siktede er ikke nødvendig. Dette skyldtes at de ikke pålegger vitneplikt. Denne posisjonen gir uttrykk for mening fra mange advokater. I denne forbindelse forklaringen i Høyesteretts plenumsresolusjon om at art. 51 i den russiske føderasjonens grunnlov skal forklares for den mistenkte, tiltalte og siktede, det oppleves som en ekspansiv tolkning av normen. Denne handlingen er imidlertid bindende. I denne forbindelse, i samsvar med kravene fra Forsvaret, må etterforskeren forklare art. 51 i den russiske føderasjonens grunnlov til den mistenkte, siktede, offer og vitne. 
Generelle saker
Ifølge noen advokater, art. 51 i grunnloven bør avklares etter mottak av en forklaring. Spesielt gjelder dette borgere hvis involvering i forbrytelsen blir kontrollert. I tillegg bør avklaringer skje under utførelsen av protokollen når du tilstår. "Miranda-regelen", hvis analog er den betraktede innenlandske normen, blir lest opp for personen ved sin første kontakt med politiet. Samtidig fungerer tilståelsesrapportene og forklaringene som bevis på en annen kategori. De kan ikke formaliseres under forhold når motivet ikke er klar over hans rettigheter. Sammen med dette ble mangelen på avklaring etter art. 51 i grunnloven ved utarbeidelsen av disse dokumentene, bør ikke innebære obligatorisk anerkjennelse av disse handlingene som uakseptable. Dette er fordi vitnet immunitet garantert i grunnloven må sikres under saksgangen. 
Normen for ikrafttredelse av normen
Spørsmålet om dens definisjon viste seg å være veldig relevant i praksis. For eksempel i en av de regionale domstolene, tok forsvareren, når han leste opp tiltalte sitt vitnemål, hentet fra ham under forundersøkelse pekt på art. 51. Da man studerte materialene, viste det seg at personen opprinnelig ble intervjuet som vitne. Samtidig var det ikke noe merke på avklaring av den aktuelle artikkelen. Den presidende dommeren anerkjente umiddelbart tiltalte sin første tilståelse som uakseptabel.
Da han fortsatte med å studere ytterligere ord fra den siktede, som den gang var en mistenkt, pekte forsvareren igjen på art. 51. På samme tid inngav advokaten en anmodning om å avkjenne vitneforklaringen på nytt, ettersom normen ikke ble avklart for temaet. En av leknemyndighetene påpekte imidlertid at på forhåndstidspunktet i saken (i november 1995), ble ikke plenumsforsamlingen fra Høyesterådet offentliggjort. Videre er behovet for avklaring til den mistenkte etter art. 51 går ikke direkte derfra. De andre deltakerne i møtet var enig i denne oppfatningen. 
Er det nødvendig for alle ofre (vitner) å avklare normen?
Det er ingen klar idé om dette i praksis. Basert på betydningen av artikkelen, er ikke subjektet forpliktet til å vitne i tilfelle ordene hans personlig kan utsette ham, nære slektninger, ektefelle. I andre situasjoner gjelder ikke slik fritak. For ikke å krenke offerets og vitnets rettigheter, er det nødvendig å ta hensyn til emnet for deres vitnesbyrd. I noen tilfeller er dette ikke vanskelig. I andre situasjoner kan det oppstå visse problemer. For eksempel er det ikke nødvendig å presisere art. 51 under avhør av vitner under etterforskningsaksjonen. Det kreves forklaringer når du mottar informasjon fra en person om en nær slektning eller ektefelle. I alle situasjoner der det er mulig at det i det minste er en liten sjanse for at vitnets / offerets ord kan vende seg mot seg selv, bør de være kjent med innholdet i den aktuelle artikkelen. 
Praktiske forhold
I mange etterforskningsavdelinger og domstoler for kunst. 51 forklarer utelukkende for nære slektninger til den mistenkte, siktede, tiltalte. Dette skyldes den bokstavelige oppfatningen av innholdet i plenumvedtaket fra Det øverste råd. Paragraf 18 i denne loven bestemmer at bestemmelsene i normen må bli kjent med ektefellen, nære slektninger før de blir avhørt som ofre eller vitner. I følge advokater var det i resolusjonen av Forsvarets plenum bare et spesielt tilfelle av gjennomføringen av art. 51. I denne forbindelse blir noen ansattes oppfatning av at normen bare bør avklares overfor de ofrene / vitnene som i fremtiden kan bli siktet / mistenkte, i det vesentlige usanne.
Registrering av kjennskap
Det er ingen enhetlighet i denne saken heller. Utøvere bruker følgende alternativer:
- Avklaring av bestemmelsene i art. 51 gjennomføres utelukkende før avhøret begynner.
- Bekjentgjørelse av normen blir utført før den tilsvarende etterforskningsaksjonen blir utført, hvor bevis vil bli gitt.
Det antas at det andre alternativet er mer å foretrekke. Innbyggeren skal forklares rettighetene sine i hvert tilfelle av forhør. Vitnesbyrd kan utføres i praksis med lang tid. I dette tilfellet er det mulig at emnet vil glemme forklaringene han hadde fått tidligere. Blant etterforskningsaksjonene, i løpet av hvilken personen skal bli kjent med retten til ikke å vitne, inkluderer, i tillegg til avhør, en konfrontasjon, presentasjon for identifikasjon. 
Ansvarsfraskrivelse
Loven fastsetter en straff for å gi falsk informasjon. I praksis antas det bredt at enheter ikke bør varsles om et slikt ansvar. Dette skyldes det faktum at en slik forklaring til en viss grad nøytraliserer retten til ikke å vitne mot pårørende, ektefellen eller seg selv og kan fungere som psykologisk press på vitnet. I følge loven er det imidlertid umulig å nekte en advarsel om sannsynlige konsekvenser for et emne.Pålitelighet av informasjon må garanteres av hensyn til rettferdighet. I dette tilfellet vil en kompetent og konsekvent forklaring av loven være et kompromiss. Plikten til å gi sannferdige forklaringer, ingen tar bevis fra vitnet. Men i tilfelle når ordene senere kan brukes mot ham, hans ektefelle eller pårørende, kan han bruke sin konstitusjonelle rett og ikke vitne.
Mulige vansker
Problemet kan oppstå på grunn av det faktum at det ofte er vanskelig å dele vitnesbyrdets emne på forhånd: "Vær stille her, snakk her." I noen tilfeller kan informasjon som ved første øyekast ikke truer motivet, vende seg mot ham eller hans pårørende, hvis ikke i dette, da i en annen situasjon. I tillegg, før avhør, er det ikke alltid mulig i alle tilfeller å gjette hvilken faktisk informasjon som vil bli kommunisert. I denne forbindelse bør dommerne og etterforskerne uansett bestemme prosedyren i hver spesifikk situasjon, i samsvar med hvilken avklaring av kriminelle og konstitusjonelle normer vil bli utført. Her, ifølge en rekke advokater, er ikke saken bare i rekkefølgen av slik bekjentgjørelse. I vanlige tilfeller bør grunnloven avklares først, etterfulgt av strafferett. Det sentrale prinsippet i komplekse tilfeller er selektivitet. Det er også mulig at en dommer eller etterforsker ikke vil advare om konsekvensene avgi falske vitnesbyrd. Avklaring av art. 51, samt en indikasjon i merknaden til art. 308 i straffeloven om at emnet ikke er ansvarlig for å nekte å vitne mot seg selv, pårørende eller hans ektefelle, fritar ham ikke for ansvaret for å gi falsk informasjon.
